Voksne liv, og det som kreves

  • 04.04.2016 kl.17:36 i Blogg

I det livet som voksen, fra å være 17, til brått bli 18, og alt som kreves av en voksen person, begynner stort sett som en 18 åring. Jeg må si jeg var veldig heldig, og er veldig heldig. For jeg slapp å flytte ut, og jeg kunne leie en leilighet av mine foreldre, som jeg gjør den dag i dag! Jeg er faktisk ikke flau over det, men stolt av det. Fordi jeg er som andre, jeg leier, betaler alt selv som må betales. Jeg er stort sett alene, og ikke fullt så ofte i kontakt med mine foreldre. Men det gir meg en trygghet, at om ting går galt, så har jeg dem her, jeg har dem nærme meg, at da vet jeg, at jeg finner støtte hos dem, og jeg er trygg. Det er det viktigste for meg, at jeg er trygg, og kan vite at jeg selv kan velge når jeg vil snakke med dem, og ikke. Når ting går riktig galt, så kan jeg spørre dem om tips og råd, eller rett og slett få snakket ut. Den tryggheten er viktig i livet mitt.

Spesielt når det kommer til livet, fra barn, til voksen. Over natten omtrent. Det er hardt, du skal være selvstendig, det er så mye krav på hva voksne mennesker skal håndtere. Plutselig sitter du der, husarbeid, regninger som må betales, du skal bo for deg selv, og du skal greie deg selv mest mulig. Ja, dem fleste mener jo at man skal ha en jobb ved siden av alt annet strevet som er i hverdagen. Da snakker jeg om meg, hvordan jeg opplever mitt voksne liv, og det å stupe rett i det. Jeg er 30 år, men allikevel har jeg ikke jobb, husarbeid er som en hel arbeidsdag for meg.

Hver dag, når man er 30, så kreves det at leiligheten er ryddig til enhver tid, helst rent som overhodet mulig. Man skal styre sin økonomi helt alene, en skal betale regninger, fikse seg mat, vaske klær, hjelpe andre, drive med sine interresser som for meg er hunder, og dyr sjenerelt. Ja, ikke nok med det, en må være ren til enhver tid, passe på legetimer, og andre ting. Ja, er mye som kreves av en 30 åring, som jeg er.

Jeg må hele tiden pussle sammen hvilken dager jeg kan ta f.eks å vaske kjøkken, trene hunder, og hele tiden dele opp oppgavene. Det er en fulltids jobb for meg. Jeg har faste dager til kjøkkenet, soverommet, stuen, gangen, badet, og sånn går det videre. Altså, det vil si, faste dager når jeg kan rengjøre alt dette. Skulle jeg gjort dette en dag, bare en dag i uken, så hadde jeg blitt så kjørt at jeg hadde blitt helt utslitt, og ligget i flere dager etterpå. Vel, utenom husarbeid, så har jeg 2 firbente som trenger lufting, ihvertfall 3 ganger om dagen, og gjerne en tur hver dag, om jeg ikke trener dem. Ja, fiskene trenger vannbytte, og jeg må ut å handle inn mat, mat til hundene, ting dyrene trenger, osv. Ja, er faktisk mye arbeid, og mye tenking, på hvordan å finne en løsning som fungerer for meg. Jeg jobber ikke av den grunn, at jeg har nok med husarbeid, betale regninger, stelle dyrene mine, handle, fikse timer hos legen, frisør, veterinær, og mange andre ting. Det er faktisk slitsomt.

 

Jeg har funnet min løsning, den løsningen jeg har, fungerer fint for meg. Jeg jobber altså mandag til fredag, og har fri i helgene, og kan gjøre hva jeg vil. Med jobbing, så mener jeg alt jeg må gjøre løpet av en uke her hjemme. Og for meg fungerer det fint, for da klarer jeg en hel uke med husarbeid, stell av dyrene, vanning av plantene, og alt det andre som må gjøres løpet av en uke. For meg, er dette nemlig en fulltidsjobb, der jeg kan ta ting i mitt tempo, og ingen kan mase at jeg må gjøre det og det. Er faktisk godt, for da slipper jeg den følelsen av å føle stress, og press for å få til alt sammen. For andre, så er det kanskje pff, det er jo ikke så vanskelig å gjøre alt på en dag på en 80 kvadrat leilighet. Da skulle den personen vært i mitt hue, og prøvd å leve med det kaoset, det puzzlespillet hver dag. Oppi denne lille aspergeren da, så har man deprisjoner, angst, OCD (men kalles bare for asperger), og en hel haug andre ting som det  fører med seg. Så jeg er faktisk stolt at jeg har funnet det som fungerer for meg, noe som faktisk gjør at jeg sier jeg jobber, fordi jeg er stolt av at jeg klarer å fullføre så mye på en uke! Det skal du vite!!

Bare det å få dette til å gå opp i en kabal, er faktisk en mestringsfølelse, som faktisk styrker meg og mitt. Noe som er faktisk en veldig god følelse å kjenne på.

 

Men av og til, så har jeg uker der jeg nesten ikke orker noe. Neivel, men jeg er jo ikke lat? Nei, det er jeg ikke. Er bare fordi jeg er utslitt, omtrent som ME (Da som også heter som asperger). Blir utslitt, og vil bare sove, og sove, fordi man har kanskje overstrengt seg en uke for å få ting til å gå opp, fordi det er sånn jeg planla det. Så må det jo gjøres. Da OCD (som heter for asperger). Jeg får ikke diagnosene ME, eller OCD selv så utslitt jeg kan være, og føler mange ganger at jeg ikke er uthvilt i det hele tatt, som om du lever i en tåke av trøtthet, utmattet, utslittet, alt på engang. Jeg er klokkebesatt, jeg må utføre det jeg har bestemt meg for, er mye jeg må, som ligner på OCD, og ME, men er faktisk asperger det også. Selv så utslitte, og du kjenner hele kroppen bare svikter under deg. Ja, er nesten det samme, men er ikke det samme. Men er for å sammenligne, at sier noen at man har ME, så har man en mer forståelse for at man er sliten, og utslitt, og trenger mye hvile. Vi med asperger som voksen, nei, men dette burde du da klare, dette er ikke slitsomt. Jo, for meg er mye slitsomt, men ofte man blir møtt med blikk der man blir oppfattet som lat. Mye av ting er sammensatt i jeg med asperger, som må leve med dette hver dag. Finnes ikke medsiner, finnes ikke behandling. Finnes kanskje behandling for å klare seg bedre, men når da ingen tror på deg,og du gjør ditt beste i hverdagen for å få dagene til å gå, og prøver å oppnå det kravet som blir satt på deg i det voksne liv, så har man ikke mer energi igjen, til å sloss seg opp til å bli forstått. Jeg klarer meg, jeg forstår meg selv, på en måte nesten ingen andre mennesker gjør.

 

Men det å akseptere at det er sånn, er den viktigste veien i det voksne liv, og akseptere at det er krav, men er å finne løsning som fungerer som er det viktigste som voksen! Jeg er stolt av alt jeg klarer å fullføre, jeg er stolt av den jeg er. Ikke på grunn av diagnosene, men for den jeg er, som person. Og det har jeg full rett til!

 

Lik gjerne siden mine HER

 

 

Norsk helse

  • 23.03.2016 kl.12:59 i Blogg

Dette innlegget er mer basert på meg, og hvordan jeg oppfatter det norske helsevesen. Dette blir et innlegg som ikke er lett å skrive om, ved tanken på hvordan jeg oppfatter det! 

Jeg ser jo at Norge, Norge skryter av helsevesenet, jeg oppfatter det annerledes. Jeg har lenge vært under BUP som ung, og kom inn i DPS da jeg nådde 18! Jeg har hatt mange flotte og forståelse fulle mennesker der, men etter at jeg nådde 25 år, så har livet mitt vært veldig problematisk, ved tanken på Norsk Helsevesen. 

Jeg ble søkt inn i DPS på nytt, her i 2014, og gikk da til noen på DPS, og der ble jeg faktisk møtt med forståelse, og god snakk i en liten periode. Men etterhvert, så ble asperger et hinder i behandlingen min. Dem mente at jeg fungerte for bra for å ha asperger, og dem mente da at jeg IKKE kunne ha asperger syndrom. Vel, siden 2008, da jeg fikk diagnosen, fikk jeg en mer forståelse av hvorfor ting var problematisk for meg, hvorfor ting var voldsomt for meg, hvorfor ting var som det var. For meg var det en stor lettelse og få diagnosen, men samtidig veldig tungt. Kom mange spørsmål i huet mitt, hvorfor fikk jeg det ikke før, hvorfor kunne jeg ikke få den før, og kanskje fullføre skolen, og få den hjelp jeg egentlig skulle få? Var så ufattelig mange spørsmål, og dette gjorde det vanskelig. Men en dag, så kom jeg på tanken, hvorfor ikke gjøre noe med det selv? Så jeg begynte å trene meg opp, til å fungere i sosiale ting, til å fungere litt mer som "normale" mennesker, å håndtere hverdagen bedre enn det jeg da gjorde det. Jeg har brukt mange år på å trene meg opp, vært mye smerte, svette og tårer, men jeg har allikevel fortsatte min opptrening for å fungere. Dette forstod ikke min behandler. ADHD var grei, der forstod min behandler som jeg hadde da. Jeg valgte og flytte med daværende kjæreste, og samboer, og jeg begynte på ADHD klinikken i Tønsberg. Jeg fikk en god behandler der, men dem var mer fokusert på medesinering, og jeg følte jeg kunne åpne meg som en åpen bok der. Men det førte til problemer, dem ville ikke henvise meg videre til psykriater, eller til DPS behandling i det hele tatt! Igjen ble jeg ikke hørt slik jeg ønsket. Jeg sa klart ifra at jeg virkelig trenger hjelp, for å håndtere det jeg sliter med. Det jeg sliter med er det bare meg, som vet om. Og behandler i Tønsberg. Vil ikke utdype meg mer enn nødvendig. Endte med til slutt at jeg fungerte ikke der jeg bodde, jeg ble psykisk nedbrudt, fordi jeg håndterte ikke min situasjon, og hvordan min hverdag var! samtidig trivdes jeg bedre der, enn her. 

Jeg flyttet hjem igjen, der jeg er trygg, men rett før jeg flyttet vekk, så ble jeg utsatt for vold, en fin kveld ute på byen, der jeg bodde før. Dette endte med at mye ting ble forsterket, og jeg ble utrygg og knekt sønder og sammen. Jeg fikk da ny behandler, her jeg bor nå, og der ble jeg møtt med null forståelse, og mente jeg løy, og mente jeg ikke kunne ha den ene hunden min, fordi jeg taklet det ikke. Jeg var da så langt nede, at jeg vurderte faktisk å ta mitt liv, og bare forsvinne. Jeg måtte jobbe steinhardt i flere måneder før jeg fikk medesiner for min deprisjon, og angst! Dette kommer av asperger, og en forsterker av det jeg opplevde i August 2015. Og være så langt nede, og føle at man ikke får hjelp, er hardt! Ingen vet at jeg vurderte å ta livet mitt på det tidspunktet. Dette var noe jeg holdt for meg selv, fordi jeg ville ikke at folk skulle stoppe meg om jeg gjorde det, eller at folk skulle syntes synd på meg, eller noe som helst. Jeg valgte å prøve å jobbe meg opp igjen, gjorde alt for at min hverdag skulle bli bra. Men allikevel ble jeg møtt av behandler på dps, som ikke forstod noe som helst. Jeg har aldri i verden følt meg så alene, og så uforstått noen sinne. 

Jeg pratet med legen min, flere ganger. Tårene mine sprutet, og jeg visste selv ikke hvor jeg hadde mitt eget huet, eller hvor jeg var. Eneste mitt mål var, å overleve. Overleve mine hindringer i hverdagen, mine tanker, min depressive verste periode, og overleve angsten min. Det var tøft, og veldig vanskelig for meg. 

Jeg valgte og få hjelp til å bytte behandler, og jeg ba selv om det. Men tydligvis var ikke det godt nok, så jeg satt plutselig helt alene. Uten DPS som støtte, og daværende kjæreste bodde langt unna, og jeg følte jeg ikke kunne snakke med noen. Det å være så alene, og så ensom med sine tanker, er håpløst. Jeg gikk da på medesiner, og gjør det fortsatt for å klare min hverdag. 

Den dag i dag, så står jeg helt alene, jeg har ikke kjæreste lenger, han forlot meg. Jeg føler jeg ikke har noen jeg kan stole på, eller kan vite min virkelige sannhet, jeg sitter uten DPS, jeg har psykisk helse, men føler dem ikke har nok erfaring, eller at jeg kan stole nok på dem at jeg kan fortelle dem om ting. Jeg lyver til dem, og sier at alt er bra! Noe det tvert imot er. Jeg lyver til legen, og sier at ting står bra til, selv om jeg har klaget på sovemedesiner, jeg får ikke noe som helst sterkt noe, eller noe som helst, så jeg har den siste sjansen nå med den sovemedesinen jeg fikk sist. Heldigvis sover jeg tålelig av den, men ikke godt nok.

 

Det å føle at man blir møtt at ingen i verden kan hjelpe deg, det med den følelsen av å være alene, og du har faktisk åpnet deg totalt, for å få hjelp, før ting går galt, og blir møtt med at, nei det stemmer ikke, nå lyver du! Det å føle seg helt alene på alt. Det er faktisk vondt, og smertefullt. Bare det å stå opp krever så mye at jeg blir sliten ved tanken. Alt jeg gjør, er å glede meg til kvelden, så jeg kan sove, og glemme ting. Alt jeg vil, er å slippe å tenke, slippe å lide. Men ingen forstår, du står der, totalt alene, og prøver å gjøre ting bra for deg selv, og tenker kun på deg selv. Sosiale ting kan man bare glemme, en har nok med seg selv.

 

Litt fakta om Asperger: Ofte kan man føle seg deprimert, uten noe form for en forklaring. Noen prøver å ta sitt liv, noen prøver bare å få hverdagen til å gå rundt, andre har kjæledyr som gjør at man ikke kan svikte dem. Samme med andre psykiske problemer som angst, ofte har man uforklarlige dårlige perioder, helt uten noe grunn og årsak. Men en kan også være deprimert og ha angst med mye forklarlige grunner også. Men vi har også gode perioder, der ting faktisk går bra! Men brått kan det endre seg. Mange av oss sliter med vinter deprisjon, og mørke deprisjon, mange sliter med sommer deprisjon, andre sliter med noe annet. Men en ting er fakta med oss med Asperger, det er at vi aldri vet når vi har dem gode eller dem dårlige periodene. Noe som dem fleste i Norsk helsevesen ikke forstår! Dermed er mange av oss alene, men mange får også god hjelp. 

 

Så er virkelig norsk helsevesen så  bra som man skal ha det til? Mitt svar er enkelt, og det mener jeg! NEI, så enkelt er det! 

Ikke fullt så sliten..

  • 20.03.2016 kl.19:21 i Blogg

Dagen i dag har faktisk gått veldig fort. Jeg våkna i dag, og kjente, oi, i dag får jeg en fin dag! Endelig, på evigheter kunne jeg endelig ha litt energi, og merke at dagen ble bra allerede før jeg rakk å gå ut med hundene på morgen turen. Dem dagene er det veldig få av for tiden, så da må jeg benytte meg av det så godt jeg kan, og gjøre mest mulig! Vet jo aldri når dem dagene kommer igjen. 

Så dagen i dag gikk med på endelig klare å ta vannbytte hos to av slamkryperne mine, og det er faktisk en stund siden jeg har klart, siden jeg har vært så nedfor. Så var faktisk en veldig god følelse, og endelig gjøre det, og gjøre dem fornøyde og glade. Jeg fikk byttet 100% vann, og fyllte opp litt mere sand til dem, slik at jeg kunne ha mer vann til dem i karene.




Atlantisk slamkryper bor her. 

 



Asiatisk slamkryper bor her :)

 

Jeg har også endelig fått energi til å rydde her i hus, og gjøre det fint til påske. Så kjøkkenet, og stuen ble rent og pent i dag! Er egentlig ganske fornøyd med hvordan ting har blitt her i hus nå, men mangler fortsatt litt husarbeid, og rydding i andre rom. Men det fikser jeg på tirsdag og onsdag er planen  min da. 

 



Gule tulipaner, og selvfølgelig gule lys på stuebordet.

 



Fikk vinholder i dag, så jeg endret sjenken litt. Så ble ganske fornøyd med resultatet. Skal ha noe påskepynt ved siden av vinholderen, men det fikser jeg i morgen.. 

 



Her var det rotete, også plutselig ble det ryddig! Syntes denne kroken ble fin på kjøkkenet jeg.

 



Fikk også ryddet hundesjenken min. Ser faktisk bra ut nå der. 

 

Jeg har også selvfølgelig kostet gulv, vasket benker, og sjenker, og alt som er, samt annet husarbeid. Var faktisk digg å endelig få ryddet opp her i hus! Skal etterhvert ha egne "hunde" hyller på veggen, og pynte sjenken med hundene med noe annet fint. Men det blir litt sånn langtids plan da. 

 

Så i det hele er jeg faktisk veldig stolt av alt jeg har gjort i dag, og hundene har også fått den faste turen sin. Så er så godt med sånne dager, der dagen blir bra, og der man faktisk har energi til å gjøre noe hjemme. :) 

 

Lik gjerne siden min HER


 

Besluttsomhet, og avhengighet

  • 20.03.2016 kl.00:16 i Blogg

Det å ta valg,  er kanskje lett for mange, men for oss med asperger er det noe annerledes! Det å ta valg,  f.eks. på gul eller rød duk, hvite eller blåe tepper, om man vil ha teppe eller filleryer,  eller andre ting som mat er faktisk ikke enkelt! Det er faktisk en plage å ta valg når det kommer til aspergere! Jeg opplever det selv, bare å velge mellom kjøttdeig for eksempel,  er et prosjekt I seg selv! Skal man ha det merke,  eller det merke. Andre mennesker plukker kanskje ut ting lett, men det å ta valg er et valg som jeg helst overlater til andre,  eller få veiledning på. Dem som er med oss, må nesten akseptere at det er sånn det er! Jeg har lært meg å ta egne valg på noe ting, mens andre... *kremt* For å Være 100% Ærlig,  så er det ikke lett! Jeg vurderer og vurderer og aldri får jeg bestemt meg. Er faktisk litt håpløst, men samtidig så må jeg le litt av det, for valg burde ikke være så vanskelig?  Samme med å stemme på ting,  som for eksempel kommune valg, stort sett blir det blank!  Stemme må jeg, føler det er en plikt liksom,  så må stemme!  Blir derfor blank, for da slipper man å ta et valg, og et nyttes løst avgjørelse som ikke fungerer I det hele tatt... Så er faktisk sånn vi med asperger fungerer stort sett, jo flere valg muligheter vi får,  jo mer kaotisk og stressa blir vi,  for å ta nemlig den beslutningen,  og ta den avgjørelsen, er faktisk så vanskelig at det ofte kan føre til at Huet trenger en time out, og vi sliter oss såpass mye ut på å bare ta en beslutning der 1 av 5 skal plukkes ut. Er ihvertfall sånn jeg har det.

Avhengighet,  så snakker jeg ikke om rus, eller alkoholisme eller å Være avhengig av røyk! Jeg er åpen om min asperger,  både på godt og på vondt! Det jeg mener med avhengighet,  er at vi kan bli for avhengig av andre mennesker! Det vil si at jeg blir ofte blir så knyttet til personen, at jeg faktisk kan bli irriterende plagsom,  og kanskje litt masete?  Jeg blir avhengig av andre mennesker som jeg er trygg på, men det fører med seg mye frykt, og mye kan såre ekstremt mye. For jeg Gjør alt for å tilfredsstille den jeg er avhengig av,  jeg er avhengig av noen få! Mister jeg noen av dem, da går min verden under,  omtrent som verdens undergang!  Det er smertelig vondt,  og man blir frustrert, sint,  trist,  ja, er så utrolig mange følelser I det. Er jeg avhengig av person, så vil jeg Gjøre alt for å se personen ofte, snakke om alt, og ha den tryggheten I livet mitt! Er ikke alle som kommer dit hen at jeg er avhengig av noen, men er noen få!  Er omtrent som rus problematikk,  får du ikke rusen du trenger,  så får du abstinenser,  og angst!  På min avhengighet på grunn av aspergeren,  så blir det omtrent på samme måte! Mister man det, så blir jeg sint,  frustrert, lei meg,  deppa og får hyppig angst og panikk anfall! Er faktisk skummelt,  for man mister på en måte seg selv på så mange måter, som jeg ikke klarer helt å forklare!
Dem jeg er avhengig av, må jeg ha rundt meg, ellers funker ikke min verden. Går jo sikkert Ann å trene seg opp til det å ikke Være så avhengig av andre mennesker,  men det tror jeg krever så mye at man må fungerer optimalt hver dag! Det er det jeg tenker da, men om det er rett eller galt,  det er det vel få som har svaret på!

Det var mine ting for I dag :)

Ukjent fremtid

  • 03.03.2016 kl.23:34 i Blogg

Det og ha asperger,  og fremtiden er usikker, på alt som eksisterer omtrent, det er vanskelig! Det tar så mye energi, at en ikke orker noe, eller klarer å se gleden I noe! Mye blir et slit, som for eksempel bare å ta oppvasken! For mange er dette noe en Gjør veldig lettvint,  og automatisk!  Men for meg, som har asperger så suger det ut energi fra meg. Utrolig?  Ikke sant?  Sånn er det med mye vanlige og hverdagslige ting når fremtiden min henger på en tynn tråd av å vite hva som skjer! Det er vanskelig, og hardt og leve med akkurat nå...

Jeg prøver bare å Gjøre ting perfekt, gjøre ting godt for andre! Men når man føler at uansett hva en gjør så føler man seg så totalt udugelig,  tydeligvis var ikke det godt nok. Den følelsen er ikke noe god å sitte med!  Ihvertfall når man tror Alt er bra, også får en slengt ting at det går ikke så bra, hva skal man gjøre?  For min del, går min verden I grus, og I sønder. Som om bena bare sklir under deg, og du igjen står fast, kan ikke gå fremover, eller bakover, man står fast, helt til man vet hva ting fører til. Bom fast, som om en bom bremser deg, og livet ditt! Du klarer ikke å leve, du klarer ikke å puste, alt er stille, og forsvunnet, og den ene dagen etter den andre er det samme! Venting!  Venting på noe nytt, venting på å vite,  og venting for å se hva som skjer. Når alt er utenfor min egen kontroll så streiker Huet,  kroppen,  og jeg blir utmattet, fordi jeg liker ikke usikkerhet,  liker ikke å stå stille. Det tar alt jeg har å gi, da mener jeg det med å gi til andre, og dyrene mine!

Folk mener at det er nå sånn det er, for meg skal det ikke være sånn,  jeg må vite, og jeg må ha kontroll! Men denne gangen er alt utenfor min makt, og hva jeg kan gjøre. Egentlig så er det trist, og synd!  Men er ikke min feil at verden er sånn, eller at ting har blitt sånn! Gitt mye mer av meg selv,  enn det jeg har gjort til andre folk, rart at det ikke er oppdaget? Eller godtatt at det er sånn?
Men å forstå andre, det er jeg jo plikta til eller? Selv om jeg ikke alltid Gjør det, så må jeg jo forstå! For å forstå alle verdens problemer er visst en aspergers jobb, ikke en jobb for vanlige mennesker som bare løfter skuldrene og går, og mener jeg er verdens problemet! Er jo sånn det føles, og det er ikke noe godt!  Er faktisk ikke lett å forstå andre, eller å innblande seg til "vanlige" mennesker, er faktisk verre enn et puzzle spill. Ting skal Være så mye mer komplisert, enn å akseptere ting som det er, uansett hvor hardt det av og til er. Som for eksempel er det to personer som elsker hverandre,  og Gjør hverandre godt,  hvorfor da gjøre det vanskelig og må enten gjøre det slutt eller pause? Eller ta opp verdens problemer!  Hvorfor ikke være så enkel som å rose hverandre, støtte hverandre, og godta at folk er som dem er?
Der er det mange som sliter, mange vil ha svar på ditt og datt, jeg ser ikke grunnen,  jeg mener at så lenge man er glad I hverandre så kan alle andre ting ordnes, og man kan godta hverandre for den man er, og elske hverandre og nyte tiden sammen enn å lage mye om og men...

Venner også,  det med å godta!  Er ikke alle venner som tenker at ting taes ikke alltid opp,  venner skal støtte uansett hvordan en person er, uansett om man er uenig, så skal man Være uenig på en grei og fin måte! Ofte "vanlige" tenker,  det og det temaet er helt greit for deg med asperger! Vel, joda! Men hva med å snakke om noe annet,  enn bare det som er temaet en asperger liker! Jeg liker faktisk å snakke om alt, selv om ikke alt interesserer meg på den måten som andre ting! Tror mange av oss aspergere tenker det samme der!
Uansett om dagen er god eller dårlig, så skal man akseptere at sånn er det! Det gjelder alle med eller uten diagnose, viktig å huske på!!!

Det var mine tanker for I dag :)

Dagens lyspunkt

  • 19.02.2016 kl.13:11 i Blogg

Da har jeg igjen klart å Være ute I Oslos sine gater med hundene mine alene! Jeg valgte å gå litt lenger på tur I dag, for min egen del! Blir kjedelig å sitte inne for lenge,  når det er mye som skjer utenfor disse dørene!  Så derfor valgte jeg å gå litt lenger på tur, selvfølgelig der jeg er kjent,  og vet at jeg finner veien hjem igjen da. Det er jo det viktigste egentlig :) Så turen I det hele gikk veldig bra :D

 

Hundene koser seg ute i Oslo sine gater :) 

 

 

Jeg skal også senere I dag, møte på ei venninne her! Da skal vi gå tur med hundene mine, og som jeg gleder meg å treffe henne. Så dagen I dag blir veldig bra, også slitsomt. På grunn av det sosiale,  så blir dagen slitsomt,  men bra fordi jeg møter på ei venninne,  og at hundene får tur I samme slengen! Bedre kan det vel ikke bli? :D

 

Lik gjerne siden min HER

Oslo tur

  • 18.02.2016 kl.16:37 i Blogg

Herlig dag egentlig!  Tok turen til Oslo,  for å Være hos kjæresten min, og få litt time out der hjemme! Han reiste tidlig på jobb I dag, og jeg har Vært alene I leiligheten hans!  Men det er helt greit,  har hundene og jeg liker meg her! Er en spesiell følelse å Være her, vanskelig å forklare egentlig, men er ihvertfall en helt spesiell fin følelse å være her. Føler meg på en eller annen måte hjemme, til et viss punkt! Hundene koser seg også, og er helt vanlige som dem pleier her hjemme. 

 

 

Statuen jeg så på turen :) 

 

Jeg tenkte jeg ville virkelig fungere utenfor disse dørene også, så jeg fant "mannen" I meg, og utfordret meg selv til at jeg skulle klare å gå en liten tur med hundene alene, i Oslo, mange folk. Jeg er ikke kjent for å like mange folk, men jeg fant ut at hva skade kan andre gjør med deg, tviler på at dem bryr seg om hvordan du ser ut, eller hvordan du er. Alle er vel opptatt med sitt her i Oslo? Så jeg tok på meg jakken, og kjente at dette likte jeg ikke, men jeg skulle klare dette her. Så jeg tok på meg på sko, bånd på hundene, og gikk ut den ene døren, ut den andre, så den tredje døren, og da stod jeg alene, i Oslos sine gater, med to hunder!  Vel, jeg valgte å gå til venstre, for der var jeg mest kjent. Gikk til venstre igjen, og der også var jeg kjent. Gikk til venstre igjen, og over veien, der statuen stod. Jeg nådde målet mitt, tenk, helt alene, i denne store fine byen! Rart å tenke på hvor liten en føler seg, men samtidig så stor man føler seg. En får en mestringsfølelse som er så god, at den følelsen gjør deg glad. Nesten som en rus som stiger inni deg. Ikke som narkotika rus, men mer som en rus at du fullførte noe du aldri hadde trudd du kunne klare. Hundene var fornøyde, og snuste, og var lykkelige. Jeg så på jentene mine, og tenkte, her blir vi en stund! Jeg stod der en stund og lot hundene snuse, og kose seg, mens jeg så rundt meg og studerte menneskene for å se om dem enset at jeg var der. Men av en eller annen merkelig grunn, folk er så opptatt med sitt, at dem enser ikke folk rundt seg. Slik som jeg. Så sitter igjen med spørsmål, til meg selv, som jeg selv må finne ut av! Nå er det ikke like skummelt å gå dit, og jeg gjør det nok igjen, før jeg går lenger! Som blir etterhvert :) 

 

 

Sandra`s Historie

Dette er en historie av ei som  heter Sandra Syvertsen, og hvordan hun opplevde det med å leve med noen voksne med Asperger syndrom. Her er hennes historie: 

 

Sandra`s Historie

 

Jeg var forlovet med en som har asperger syndromet. Han var vanskelig å lese, mest fordi han ikke ville slippe noen inn på seg. Han unngikk det meste av øyekontakt, det gjaldt alle, men det løsnet litt i forhold til meg ettersom tiden gikk. Å ta ansvar var ikke noe han gjorde noe særlig. Og han var ofte likegyldig.

Det mest problematiske var hans manglende evne til å vise sympati og empati, han var ikke noen god støtte for meg de gangene jeg trengte litt hjelp og støtte. Og han klarte aldri å sette seg inn i andres situasjoner, han måtte oppleve det selv for å kunne klare det. Han laget ofte regler for alle andre, men han var ikke interessert i å følge dem selv. Han hadde et enormt sinneproblem, service og møbler fløy i veggene hvis han ble sint, og han hadde null forståelse for at det gjorde meg redd når han ble så sint.

Han hadde generelt liten forståelse for at jeg og andre fant det vanskelig og tungt å være rundt han i flere sammenhenger.

Som pårørende så føler man seg hjelpesløs, du vil så gjerne ta frem et viskelær og viske bort det som er til bry for han. Jeg følte meg mindre verdt fordi han ikke kunne sette pris på det jeg gjorde for han, at jeg ikke betød noen ting fordi han klarte ikke å vise det på en god måte, ei heller prate om det for kommunikasjonen var svært dårlig. Det gjorde meg svært opprørt og frustrert, hadde mest lyst til å riste han og be han ta seg sammen, men han kunne jo ikke noe for det. Men allikevel så mener jeg at han kunne jobbet mer med seg selv, slik at forholdet mellom han og pårørende kunne fått muligheten til å bli bedre. Mange bruker diagnosen som unnskyldning for alt, men de må være villig til å jobbe med det, verden dreier seg ikke kun om at vi må tilpasse oss de med den lidelsen, ja vi må jo det, men de må og kunne tilpasse seg oss pårørende, det er tross alt vi som får alle skyldebøttene hvis sinnet tar overhånd. De kan fort bli manipulerende, ikke med vilje og hensikt, men ufrivillig pga hvordan lidelsen utarter seg. Og det er begrenset hvor ofte vi kan si til oss selv at "det er bare lidelsen, kan ikke bli sint". Ikke enig der, selv om han har en lidelse så betyr ikke det at han kan gjøre som han vil og si det han vil og bare skylde på diagnosen, såpass ansvar må de kunne ta på seg, ja de har en lidelse men de er ikke lobotomerte med null fornuft av den grunn. Men de må være villige til å få hjelp, å la seg hjelpe, la pårørende være en del av evt behandling slik at det vil bli en gjensidig forståelse for hverandre. Vi alle må ta hensyn til hverandre, diagnose eller ei.

 

Hvis du setter 10 personer med asperger ved siden av hverandre, så vil lidelsen deres utarte seg på totalt ulike måter, pga hvem de er som personer, så da kan man se 10 mennesker med samme lidelse, men lidelsen kan utarte seg annerledes for hver person

 

SLUTT

 

Dette er hennes opplevelse av å leve med noen voksne Asperger Syndrom! Så jeg sier tusen takk til Sandra for at hun ville dele sin historie med meg og mine lesere, og andre pårørende. 

 

Vil du ha et leser innlegg som pårørende med voksne med asperger syndrom? Send meg gjerne en melding HER :) 

 

 

Ikke bare negative sider

Neida, dere leser rett! Er ikke bare negative sider ved å ha asperger og ADHD! Er en del positive ting. Som jeg skal skrive om nå! 

 

Jeg lever livet mitt ganske normalt, etter det dere kaller normalt. Jeg går på butikken å handler, jeg har en perfekt kjæreste, kunne faktisk ikke bedt om en bedre kjæreste enn den jeg har! Er selvfølgelig ofte vanskelig å ha en kjæreste, for det er flere i bilde enn bare deg selv å tenke på. Men samtidig er det så godt å ha en kjæreste som har en så fin personlighet, og er ærlig og god. Jeg lærer stadig noe nytt, i det å være i et forhold, og vet dere, det gjør bare ting litt enklere for meg, når jeg ofte lærer noe nytt. Jeg lærer fort, og rask, det har jeg alltid gjort. Da mener jeg ikke i den teoretiske delen, da mener jeg den praktiske delen. Noe som faktisk er litt gøy. 

Jeg er også veldig flink med detaljer, og detaljer, da mener jeg som å se ulikheter, og likheter på ting. Jeg er veldig fink til å puzzle. Når andre har puzzla en bit, så har jeg fort puzzla 5 nye biter på puzzle spillet. Så matte stykket er vel egentlig? At jeg er en kløpper til å puzzle å se forskjeller på biter. Av en eller annen merkelig grunn, selv om bitene ser like ut, så ser jeg forskjellen. Jeg er også flink til å finne detaljer i bakken, og se forskjellige steiner, og mønstre på ting. Er faktisk ganske artig. Ofte kan jeg gå å flire av meg selv, fordi jeg ser en stein som ja, kan se ut som litt av hvert. Hehe

Jeg er også flink med å holde klokken, jeg er faktisk alltid tidlig ute, enn alle andre. For eksempel viss jeg skal til legen, så er jeg der alltid 5 minutter før, helst 10 minutter. Årsaken er vel det at jeg er veldig klokkebesatt, og klokken den er viktig å holde, så mye bedre å være tidligere ute enn akkurat på klokken. Det øker bare unødvendig stress for det daglige mener jeg, 

Jeg er sta, veldig sta! Har jeg bestemt meg for noe, så fullfører jeg det, men nok hardt arbeid, og med nok stahet, og med nok tålmodighet! Vel, er ikke alltid tålmodigheten er der, men jeg er jaggu meg så sta at har jeg bestemt meg for noe, så skal jeg klare det! Så jeg gjennomfører faktisk mye, som jeg har bestemt for å klare. 

 

Jeg er flink med hunder, jeg gir dem det dem trenger, og attpåtil mer. Ingenting er mer gull verdt enn mine hunder, jo oki da, kjæresten min er like mye verdifull som mine hunder. Det kan jeg fint innrømme. Men nå er det hundene det angår. Jeg har allergivennlige hunder, som trenger litt mer enn andre hunder. Dem trenger bad, føning, klipping, og børsting, eller karding. Pluss napping i ørene. Alt dette får mine søte vakre hunder, fordi dem fortjener det. Lydige er dem også. Kaller jeg på dem, så kommer dem smilende, og lykkelige, med logrende hale i håp om å få godbit. Selvfølgelig får dem godbit når dem er så flinke :) Mine hunder er også opplært å tåle en del ting, som pistol skudd, som fyrverkeri, som smell fra andre ting, osv. Fordi det er viktig, siden vi trener fast på treninger, og jeg lærer fort der også, og jeg syntes jeg gjør en god jobb med mine hunder :) 

 

Jeg er flink til mye annet også, som å gi gaver, å bry meg om andre mennesker, jeg er forståelsefull for det meste, noe som jeg har trent mye på. Jeg blir flinkere og flinkere til det sosiale tingene, selv om ting fortsatt er vanskelig, men jeg klarer det! På en eller annen måte, så klarer jeg det, og faktisk er jeg stolt av meg selv, for hvor langt jeg har kommet til nå, på bare noen år. Så er faktisk mye positivt med diagnosen også, ikke bare negativt. Viktig å få frem det også! 

 

Lik gjerne facebook siden min HER, om du ønsker å følge meg :) Ha en fin dag :)

Er du pårørende til noen voksne med Asperger Syndrom?

Hei! 

 

Er du pårørende til noen med Asperger Syndrom, og mener det er for lite informasjon om dette overalt? Og vil ha din historie ut til verden, så gjerne les videre :) 

 

Jeg tenker nemlig på å lage innlegg om hvordan det er for dere som er pårørende, da for voksne med Asperger Syndrom. Hvordan dere takler livet, hvordan dere opplever det, og gjerne del så mye dere ønsker om hverdagen med voksne med asperger syndrom. . 

Send meg gjerne en pm på facebook,  ved å trykke HER! Om dere lurer på noe, eller vil ha din historie publisert :) 

 

Dere kan selv velge å være anonym, eller ved navn! :) Om det blir flere innlegg å publisere, så fordeler jeg det til 1 eller 2 innlegg i uken :) 

 

Håper nemlig du vil sende inn din historie, for hvordan livet er som pårørende :) 

 

 

En kamp med dps

Jeg går fast til dps, jeg har hatt flere forskjellige behandlere. Den første perioden trivdes jeg, og følte meg forstått! 

Men så flyttet jeg herfra, og ting begynte å falle litt mer på plass. Kom blant annet inn i ADHD klinikken, og jeg gledet meg mye til å begynne der. Hørt mange har fått fantastisk hjelp der. Jeg kom inn, og jeg jublet. Det første møtet med ADHD klinikken var veldig positivt, har faktisk aldri følt meg så lettet etter den timen. Vel, den timen varte bokstavelig talt i flere timer. Og jeg var så lettet når jeg kom ut, endelig noen som ville lytte, og forstå tenkte jeg. Men ADHD klinikken behandler bare din ADHD, og ikke noe annet. Selv om det er vanlig å ha tilleggsdiagnoser til ADHD. Jeg har jo asperger som tilleggs, og det er faktisk ikke så unormalt, som man skulle tro. Mens jeg gikk der, så spurte jeg derfor etter en psykolog, fordi det er faktisk noe jeg trenger. Hvorfor være flau over det? Er faktisk ikke så uvanlig som dere skulle tro at folk har. Er jo for å fikse seg selv, det er jo ikke flaut, er faktisk en god styrke en har, som faktisk innrømmer, at ja, jeg trenger faktisk hjelp. Hva enhver trenger hjelp til, er selvfølgelig personlig, noe som jeg ikke skal si noe mer om hvorfor jeg trenger det. Men jeg fikk ikke henvisning, jeg fikk heller ikke videre oppfølging på det som er mine problemer. Føles ut som en evig kamp for tilværelsen, i hvert fall det jeg sitter med nå, det er en evig kamp, som aldri går over.. 

Jeg flyttet senere opp igjen her jeg bor nå, og ble da endelig sendt til dps, jeg ba pent om å ikke få et spesifikk navn, siden hun mente jeg ikke hadde asperger, fordi jeg var for velfungerende. Ja, vi med asperger kan faktisk fungere bra vi! Vi er like usynlige som dere vanlige mennesker. Men gjett hvem jeg fikk? Joda, jeg fikk tilbake den personen jeg ba spesifikk om å ikke få. Så jeg måtte ringe å bytte. Jeg gjorde som så, og jeg fikk ei ny ei! I lettelse, og jeg satset på at nå ville ting fungere. Jeg fikk min første time, og jeg var positiv, siden jeg hadde snakket med denne personen i telefonen, så jeg antok at dette var en person som forstår seg på ting. Jeg fikk første time, og jeg snakket med henne, og allerede den første timen kræsjet det totalt. Jeg følte meg alene igjen, og jeg ga henne ny sjanse, jeg gikk nå der 3 ganger siden, 2 av disse gangene gikk jeg tidligere enn det egentlig timen var satt av til. Det kræsjet totalt, så nå sitter jeg igjen, ALENE, med asperger, ADHD, angst osv. Ja, hva skal man gjøre? Så nå må jeg bytte igjen, og håpe på å få en som kan forstå meg. Denne personen er forresten psykriatisk sykepleier. Ja, så da blir jeg ikke trodd, ikke hørt, eller blitt lyttet til igjen. En evig kamp med norske helsesystem. 

Da sitter jeg med spørsmålene, som er vanskelige å svelge. Er det virkelig sånn skolen er i dag? At dem som vil jobbe i DPS ikke får nok læring, om ADHD, om Asperger, om angst og andre ting? Er det sånn at dem rusher så fort igjennom pensumet, at dem ikke har tid til å lære, og forstå alle forskjellige ting? Eller har jeg bare vært veldig uheldig å møtt på noen som ikke kan noe som helst om noe? Eller er det sånn at dem følger bøkene til punkt og prikke, og tror at det som står i bøkene er fakta? Og at virkeligheten er sånn den også? Greit det er skole genier, som kan utdanne seg sånn, men dem følger bøkene altfor godt etter min erfaring. Er det sånn? Hvorfor kan dem ikke lære seg i praktisk, og se at mye av lesestoffene er helt på bærtur? Det undrer jeg på.. 

 

Ja, så da sitter jeg med uerfarene folk, som ikke har hørt om, eller kan noe som helst i det praktiske. Er faktisk urettferdig, å ikke bli forstått. Jeg er faktisk flink til å forklare meg, men å diskutere, og å overbevise andre at sånn er det, og forklare meg opp og i mente hver gang, er faktisk noe jeg ikke gjør! For jeg kjenner meg selv, enten blir jeg trodd på, eller ikke. Men dem får lese sine søte bøker, og håper dem kommer langt med det! Jeg må ihvertfall bytte igjen, siden denne gangen har jeg en person som ikke kan asperger diagnosen, eller forstår seg på hvordan min funker, eller hvordan jeg funker i det hele tatt. Er faktisk veldig trist, for jeg vil faktisk fikse opp i ting, og det kan jeg ikke alene. 

 

Flere som har opplevd lignende? Og ikke bli forstått? Eller er jeg bare veldig uheldig person som møter veggen, og folk som vil bryte deg mer ned i gørra enn det som er strengt tatt nødvendig? 

 

Jeg håper bare jeg kan finne noen som forstår, slik at jeg kan føle meg levende igjen, istedenfor en zombie, og død. Bare det å føle at man fungerer, hadde vært helt perfekt for min del. Bare det å føle at man lever, og er til. Det er det viktigste for meg. Sånn at jeg kan bli større støtte for familien min, venner, og min kjæreste. Det er faktisk en drøm, og få lov til å ta vare på dem også, enn å bare prøve å overleve. Sånn som det føles ut som nå. 

 

Det positive er jo hundene mine da, dem gjør at jeg lever, og kan fungere til strengt tatt en liten  verden ihvertfall, sånn at jeg vet at jeg eksisterer, og lever på et vis. Dem som gjør at jeg står opp om morgenen, og kommer meg ut. Ellers sliter jeg veldig. Jeg er ute kun på må greier, når jeg først skal ut på noen ærender. Ellers har jeg ikke energi til det i det hele tatt! Så takk for hundene mine at dem er til! Og takk til kjæresten min som er så tålmodig og klarer å leve med meg, sånn som jeg er for tiden. Jeg er jo ikke hjelp for noen, men jeg prøver så godt jeg kan og støtte andre så godt jeg kan. Men føler at jeg ikke får til det engang! Er trist og tragisk syntes jeg. 

Så får bare håpe jeg snart får noen som faktisk forstår meg, og noen som kan hjelpe meg på den måten jeg trenger! Det syntes jeg faktisk at jeg fortjener :) 

 

 

Har en like side på facebook, så lik gjerne ved å trykke HER

Mitt liv, min verden!

Av og til vil jeg bare hyle, skrike! Jeg vil bare legge meg ned. Glemme alt, og glemme alle. Jeg vil bare død! Jeg fortjente ikke å eksistere, jeg fortjente ikke å overleve. Sånn virker det ut som min verden er. Hardt og brutalt. 

Jeg trives ikke, verken med meg selv, eller der jeg bor! Jeg trives ikke. Alt er så ensformig, alt er så kjedelig. Ut med hunder, inn med hunder, ingen å snakke med i det daglige. Jeg har bare agility, hundetrening, hundeturer, og legebesøk, dps besøk. Jeg har noen venninner her, noe jeg setter stor pris på. Ikke missforstå, dere vet hvem dere er. 

Jeg føler meg tilsidesatt, jeg føler at livet mitt synker nedover, og ikke noe som kan løfte meg opp! Alt i mitt hue ser mørkt ut. Svart, og hvor er dette lyset alle snakker om? Et håp, en tro om å få det bedre? Jeg har ikke sett noe til det. Livet mitt består av å overleve hverdagen, av å være annerledes, der jeg sjeldent blir akseptert for den jeg er. Der jeg blir akseptert for den lille rare jeg er, der trives jeg heller ikke! Men er ikke det som er det verste, det verste er diagnosen min! Min verste fiende som den er av og til, er nemlig Asperger Syndrom. Asperger syndrom som bestemmer over livet mitt, som bestemmer hvordan min dag er, hvordan mine rutiner er. Hva styrer jeg egentlig selv? Jeg styrer nesten ingenting jeg. Så dette er vel historien min om min Asperger syndrom, hvordan min hverdag ser ut den 2. Desember 2015, fra jeg stod opp 09.00 til jeg legger meg en gang! Om jeg får sove?? Da er fokuset på tankene mine, hva asperger vil! 

 

 

Historien om Aspergeren

 

Jeg våkner opp, klokken er slaget 09.00. Aspergeren mener at jeg må stå opp, fordi klokken ringer. Jeg mener noe annet, jeg kan vel småsove litt lenger, men asperger mener noe helt annet. Ja, da må jeg gi etter å stå opp, ellers blir lille asperger sinna! Veldig sinna, og da mener asperger at dagen ikke blir bra! Nei, for planen var å stå opp 9, og da er det 9! Jeg mener noe helt annet. Jeg mener det er godt å små sove litt, etter noen slitsomme dager. Greit, jeg står opp, fordi asperger mener at det er det beste. 

Jeg vil helst sette meg ned litt, men asperger mener at hundene går først. Det er greit, jeg er enig, så da er jeg og asperger enige om at hundene går først. Så da tar jeg på meg sko. Jeg vil knytte skoene, men asperger, og ADHD mener at det ikke er noe god idè, så da må jeg vel gå uten å knytte skoene mine. Så tar jeg på meg eh, jakken. Men asperger mener at den jakken er feil, men jeg vil ha den jakken, men asperger vil ikke det! Nei, da får jeg ta den jakken asperger mener er riktig! Så tar jeg på halsbåndene til hundene, og jeg vil egentlig gå en annen vei. Men asperger mener at rutiner er viktige, så ja, da må vi vel gå dit asperger mener er riktig, ellers så blir vel det også feil? Så ja, da får jeg ta den faste ruten som asperger alltid vil da, bare for å gjøre den glad, ellers blir asperger sint! Veldig sint. Er ikke hyggelig for meg, eller for deg. 

Endelig er vi inne igjen. Phew, etter en fight med aspergeren, så er vi inne. Til og med ADHD dukker litt opp av og til. Men ADHD kan jeg håndtere, men aspergeren er det verre med. 

Jeg vil ut å starte bilen 09.55, men aspergeren mener det er en teit tid, klokken 10 presis, da skal bilen kostes og starte opp. Jeg må atter igjen gi opp krangelen med aspergeren, for den blir sint. Så bilen blir startet opp 10, nesten presis, slik aspergeren vil, men ikke slik jeg vil. Aspergeren mener at jeg skal kjøre retningen dit jeg skal presis 10.30. Ja, da må jeg vel reise til butikken 10 minutter før, for å være sikker på at jeg rekker tiden aspergeren min. Jeg rekker det fint, og aspergeren er glad. 

Jeg reiser, og kjører bil. Jeg vil ha spylerveske, men aspergeren mener at ingen plasser er godt nok, bortsett fra en butikk både jeg og aspergeren har vært i før. Jeg gir opp kampen igjen, fordi jeg orker ikke å krangle med asperger, fordi da blir dagen dum og teit mener aspergeren. Så, jeg må bare gjøre det den sier, ellers blir den sint! Og det er jo ikke bra, ødelegger alle rundt oss! Både for ADHD, asperger og meg. 

Jeg er fremme, men jeg vil betale parkering med kort, men asperger mener det tar for lang tid, og for krevende og stå med andre folk for å betale parkering. Jeg prøver, men jeg merker at asperger ikke vil dette. Neivel, da får jeg finne frem mobilen, og gjør som den sier igjen. Så får alt bli tungvint da! 

Jeg får endelig viljen min, endelig! Kan puste litt. Jeg går å setter meg der jeg vil, men asperger syntes det ble for mye folk, så asperger gjør at jeg ikke følger med. Jeg og asperger får ikke med oss hva andre vil med oss. Hører ikke mitt eget navn på grunn av asperger. Igjen, en kamp for å klare seg.

 

Endelig kan jeg gå til bilen igjen, og jeg får endelig igjen gjøre som jeg vil, men asperger kommer inn og sier vi ikke kan stoppe klokken på parkeringen før vi er i bilen. Neivel, da må jeg vel vente igjen. For skjer ikke det så blir asperger sint. Igjen, så får den viljen sin. Slitsomt ikke sant? 

Jeg er også sulten, vil ha mat! Jeg kjører innom mc donalds. Asperger vil ikke sitte inne, så da må vi jo kjøre drive in! Jeg bestillte det jeg ville ha, men asperger ville ha mer ketchup, så asperger ble irritert, fordi vi fikk bare en pose ketchup, og vi skulle ha 3-4! Så da måtte vi spørre om mer. Men han bak disken ble irritert på oss, fordi asperger var sint og lei. 

så kjører jeg hjemover videre, etter mc donalds, og jeg kan glemme asperger litt, helt til jeg ikke har spyleveske igjen på bilen. Asperger vil hjem, bilen er tom for spyleveske, og jeg må stoppe for å fylle. Men låsen på panseret var fryset fast, og jeg og asperger prøvde å få tak i dem vi var trygge på. Ingen tok telefonen, og asperger ville ikke stå der, nei, det blir jo helt galt! Så da må man jo kjøre videre? ikke sant? 

Joda, vi kjører videre, jeg og asperger, og ADHD på lasset, men ADHD er ikke alltid i veien, den maser ikke like mye! Jeg kjører, og får til slutt en av dem vi klarer å ringe, og får beskjed hva vi skal gjøre. Asperger vil fikse ting selv, men jeg vil av og til få hjelp av andre. Jeg krangler med asperger, og jeg vant! Jeg gikk og spurte om hjelp, men asperger likte ikke dette, så asperger og jeg,eller vi klarte ikke å forklare helt problemet. Så ble jo selvfølgelig en kommunikasjons feil! Så asperger ble litt irritert, ble litt sint. Når problemet ble løst, og jeg kunne kjøre videre, så var asperger sint. Jeg eller vi gråter, fordi det var vanskelig. Asperger fordi den tapte, jeg fordi asperger ble sint. 

Endelig er vi hjemme, og da kan både jeg og asperger slappe av etter en dag med mye om og men. Men så vil jeg og asperger på volleyball. Men det ble ikke noe av, noe jeg mener er greit. Men asperger syntes dette ikke er bra! Nei, fordi det er viktig å gjøre det man planlegger. ADHD spiller faktisk på mitt lag, og vi vant. 

Men nå er jeg, asperger og ADHD slitne etter å ha kranglet med hverandre en hel dag, og dagen er jo ennå ikke over. Så må nok forberede meg på enda mer kranglinger med Asperger, og kanskje ørlite med ADHD! 

 

SLUTT! 

 

Dere er vel kanskje lei av å høre historien? Tenk dere, dette er min hverdag, alt er rutinert, alt er planlagt, alt skal være sånn og sånn! Viss ikke så fungerer ikke dagen. Kanskje dere mener historien er barnslig? Eller den ikke forteller dere noe? Nei, men er faktisk sånn huet mitt er i hverdagen. Jeg vanlig jente i slutten av tjueårene, og dagene mine er ikke selvstendige. Jeg klarer meg ikke alene, jeg klarer ikke å gjøre ting jeg ønsker! Min hverdan er en evig kamp, den kampen våkner jeg opp til hver morgen. 

Grunnen til at jeg skriver dette, er fordi jeg mener det er viktig å få frem, noe av det som vi aspergere sliter med i hverdagen! Vi prøver mest å overleve, kampen i hverdagen. Ja den er en kamp. Tro det eller ei, det vises ikke, det er usynlig. Men det er en evig kamp for tilværelsen. 

 

Noe spørsmål, så spør i vei :) 

Tilstede men fjern!

I dag skulle jeg til Hønefoss en tur, jeg skulle til sykehuset og ta en bjørkepollen vaksinasjon. Jeg har nå straks tatt det i 1 år, og har vel 2 år igjen, om alt går etter planen. Jeg våkna opp til snø, ussj, snø! Jeg liker ikke snø. Alt blir så hvitt, og ensfarget, at jeg blir galen! 

Men sånn er det jo med vinteren, kulde, betyr kaldt, hvitt er ensformig. Jeg satt meg i bilen og reiste avsted, jeg kjørte jo selv som jeg alltid gjør når jeg skal til sykehuset, så det er jo greit. Trafikken gikk som normalt og jeg var der lenge før tiden! Jeg gikk der jeg skulle og ventet. Kom heldigvis inn lenge før timen, takk og lov for det. For det hopa seg opp med folk, så jeg ble fjern. Jeg tok sprøyta gikk og satt meg, og mange folk kom, og jeg ble enda fjernere. Jeg pleier å måtte sitte i en halvtime, og det måtte jeg i dag også etter sprøyta. Jeg fikk ikke med meg at hun ropte meg opp engang! Vel, er vel da man finner ut at ting ikke går så bra til med deg? Når du begynner å lukke deg inne, og ikke lar andre rope på deg engang, Du enser det ikke. På tide å gjøre noe drastisk, før det blir verre, noe som jeg har allerede er i godt i gang med :) 

 

På turen hjem, så gikk jeg jo selvfølgelig tom for spylervæske, og tårene spruter. Jeg vet ikke hvorfor, men hele verden for tiden virker ut som et håpløst sted å være. Jeg vil egentlig bare forsvinne fra jordens overflate, og bli borte. Bare *POFF* Borte. Isåfall da, så måtte jeg stoppe på en bensinstasjonen, og ut av bilen, ut til verdenen er det siste jeg egentlig vil, men jeg må! Må jo se hvor jeg kjører hen, vil ikke død heller da, selv om en vil bare forsvinne fra jordens overflate. Men panseret ville litt opp, men låsen til panseret hadde låst seg totalt fast! Jeg prøver å ringe til pappa, men han var opptatt i telefon, jeg ringer til kjæresten min, men han er opptatt med noe på jobben, har det tydeligvis travelt for tiden. Så jeg satt der, bom fast. uten spylervæske, og jeg vil ikke ut til verdenen. Hva gjør man da? Joda, jeg satte meg i bilen, og hang meg oppå rumpa på en annen bil, for å få så klar rute som overhodet mulig, etter som dem salter som om det er fryst fast is på veien i 4 pluss grader. Vel, lite nødvendig å salte da, dem kunne da vente til det blir litt kaldere. Men det går jo ikke! Joda, til slutt fikk jeg tak i pappa, og jeg fikk instrukser på hva jeg skulle gjøre, for å få åpnet opp panseret, og løsne på låsen. Så jeg svingte innom en bensinstasjon, og spurte om hjelp. Hun snille damen tok låsen, og jeg røsket og slo, og banket panseret, og til slutt skvatt det opp. Og jeg fikk endelig spylerveske, så jeg kunne trygt kjøre videre uten mer bekymringer :)

Så jeg har trossa egentlig mange utfordringer i dag, kommet meg til sykehuset alene, og spurt om hjelp. Det har vært min store fiende i dag. Men jeg fullførte det, og er ganske fornøyd med det, selv om verden er dritt for tiden..

 

Så kom jeg hjem, til to lykkelige hunder, og det da vet jeg, og jeg sier til meg selv stadig, nå er du trygg. Nå er du hjemme, i ditt krypinn, og du kan slappe av etter en hard dag! :) 

 

Ny prøvelse igjen :)

Den uken som har vært, har jeg ikke hatt muligheter til å gjøre noe som helst. Jeg fant ut at jeg gikk for mye frem, på engang, og ble langt fra step by step! Så jeg var helt utslitt forrige uke, og kom meg så vidt ut av døren. Men jeg måtte jo, på grunn av hundene mine, så var en hard uke egentlig. Mye angst, og mye slit i kroppen og hue. Så jeg måtte faktisk bare hvile meg litt. 

 

Men i dag, er det på han igjen. Jeg var innom politiet i dag, for å fikse meg pass, og det er ikke akkurat noe jeg liker å gjøre, for jeg har problemer med å forstå skjemaer, og diverse, men dette skjema der, var jo ingen sak, og lett å forstå :) 

Også skulle jeg bestille time hos frisøren jeg bruker fast, men tydeligvis var den nedlagt, så jeg tok meg et lite tak i nakken, og rusla ned til neste frisør. Der har jeg vært før, så der klarer jeg å gå igjen, håper bare jeg blir fornøyd med første hårklippen denne gangen da :) 

 

Så i dag har jeg faktisk utfordret meg selv til å rusle en tur, uten hunder, midt i Gol sentrum, på en vinterdag! Jeg fullførte det, og jeg er veldig fornøyd med at jeg klarte det! Endelig kan jeg få den mestring følelsen igjen, noe som gjorde godt både for hue, og for kroppen min! 

 

 

Skulle egentlig

Skulle egentlig noe I dag, men ble avlyst! Slitt med angst, veldig angst I hele dag, der tårene har spruta,  og kroppen har ikke fungert,  og med mye indre uro! Så alt ble avlyst på grunn av det! Nå er det faktisk natta, for dagen har Vært veldig slitsomt I hele dag!  Jeg er utslitt, og ei bikkje med løpetid nå, som maset og piper! Det Gjør veldig godt når allerede har det galt fra før av! Kan ikke bare komme positive innlegg I min reise fra fengslet mitt. Hører faktisk med mye smerte, mye vondt!  Alt er ikke like bra dessverre! Men jeg håper på en bedre dag I morgen :)

God natt :)

Dagens utfordring, nemlig 2!

I dag var målet og pante flasker, og handle på butikken med god tid! Så jeg fant flasker, og putta dem i to poser, og jeg skrev en handle liste i random rekkefølge, og den lista skulle jeg følge på rekke og rad. Nøyaktig etter rekkefølge. Det var mitt mål i dag. 

 

Så jeg reiste til butikken, tok med panteflaskene, putta dem i automaten, og merkelig med det, så gikk det faktisk mye bedre i dag, enn det gjorde forrige gang. Selvfølgelig, jeg var ikke sånn skikkelig happy for det kan man si, for angsten stakk litt i dag også. Men jeg fullførte oppdraget, og det gikk lett! Men jeg glemte meg bort, så halve posen kom ikke med på første lappen, så jeg måtte vente til den første ble skrevet ut, før jeg kunne ta resterende. Når det var gjort så kunne jeg begynne med halve posen som var igjen. Jeg ga pengene til røde kors jeg, men jeg vant ingenting. 

Så var det neste oppdrag, handle mat, og div. som jeg trengte! Jeg fant frem lista fra lommen, og begynte å gå rundt i butikken, og fant varer. Jeg følte det var skremmende, og skummelt på mange plan. Men jeg bestemte meg for at jeg skulle ikke stresse igjennom butikken, og at jeg skulle klare dette ganske greit. Så jeg gikk frem og tilbake, og fant alt jeg skulle ha, og gikk rolig. Vel så rolig jeg kunne gå. Men etter noen minutter så begynte tempoet mitt å øke, bena bare gikk fra meg omtrent, og jeg klarte ikke å roe meg ned. Men jeg fulgte lista, og var i butikken ganske lenge, mye lengre enn det jeg pleier å oppholde meg i butikken, for å være ærlig! 

Til slutt kom jeg til kassen, sliten, veldig sliten, og måtte selvfølgelig vente i kø da. Jeg står omtrent å tripper, og venter på min tur! Til slutt er det min tur, og jeg lesser opp varene, og betaler. Og putter ting i posene, og det jeg kommer hjem. Nei, da hadde jeg oppi det hele glemt å levere pantelappen! Var ikke så mye penger, men allikevel, det var jo dumt da. Men jeg fullførte jo to ting i dag, så egentlig er jeg veldig fornøyd med dagens innsats :) 

 

Så etter at jeg har tenkt på hva jeg har gjort i dag, så er jeg strålende fornøyd med dette her, og merker jeg er veldig sliten! 

 

Var på hundetrening i kveld, men jeg var ikke noe særlig sosial, fordi jeg var helt utslitt etter dagens økt. I morgen er det ny dag, og nye muligheter, og ny trening! Det finner dere ut i morgen hva det er :) 

 

Ha en fin kveld videre :) 

Mørkredd

Jeg er super mørkredd! Straks det er helt mørkt ute, så er jeg redd å være ute. Liker det ikke, er et stort hinder i livet. Heldigvis har jeg ei venninne som forstår meg på angsten, forstår hvorfor jeg er mørkredd, hvorfor ting er som det er. Jeg vil jobbe med det meste jeg mener skummelt, som jeg føler er farlig. Så i dag var temaet, mørket! 

 

Mørket, helt mørkt! Farlig mener jeg, mener det er skummelt, og folk kan komme å ta meg når det er mørkt, for jeg har ikke oversikten. Det betyr mørket for meg. Det er ikke noe godt, er faktisk veldig vondt å leve med det! 

 

Nei, så jeg og ho reiste på tur i dag, med hundene våre. Jeg tok med meg Kajsa (puddelen, siden det er for kaldt for bichonen min), og hun tok med sin hund, og tok med hodelukt til oss begge to, slik at jeg har noe lys i mørket i første omgang. Selv med lommelykt er dette farlig mener huet mitt. Så jeg kledde på meg, puddelen min, og tussla ut, og kan si at jeg gledet meg ikke akkurat! Det må jeg innrømme. Hadde egentlig ikke motivasjon i dag, til å gjøre dette her. Men er ikke alltid motivasjonen er til å gå tur heller, men det må jo gjøres :) Så hun kom, og vi gikk. Vi satt oss et mål sammen, og jeg satt mitt eget mål. Vi gikk der det ikke er gatelys, og skravlet frem til hus, og derfra enden, så satt jeg meg et mål, at der og der skulle jeg gå, alene, foran med hodelykt og hund. 

Så vi stod lenge og prata ved det huset, før jeg fant god nok motivasjon, og fikk "mannet meg opp" til å gå turen alene der jeg hadde satt mitt mål. Til slutt klarte jeg å gå, med hodelukta, og Kajsa, og vi gikk. Hun ville jeg helst ha foran, fordi da var jeg tryggest, rart med det, men var nå sånn det var da! Men hun var mer opptatt av å snuse, og sånn, enn noe annet så da måtte jeg bare slepe hun med meg, for jeg turte ikke å stoppe opp, og jeg turte ikke å snu meg, jeg måtte bare gå til målet mitt, ellers hadde jeg ikke fått det til. Stakkars jente, men hun tålte nå det, og hun begynte å følge med, og gikk bak bena på meg og følte at hun backet meg opp. Jeg gikk, og jeg gikk. Og snakket med meg selv, for å roe meg selv ned. Det funka nå til en grad da, men jeg klarte til slutt å nå målet mitt. Og lyste opp bak meg og ventet på henne. 

 

For å si det sånn, gjør ennå ikke mer enn det jeg har gjort nå, for jeg var faktisk redd, veldig redd. Selv med hodelykt som lyste utover alt omtrent, så var ikke enkelt. SÅ jeg tror jeg skal fortsette med samme som jeg gjorde i dag, og gå så langt foran som jeg gjorde, og til samme stedet til det blir trygt, før jeg gjør noe annet. Er nok det beste :) 

 

Så alt i alt, har jeg fullført mitt mål i dag også, så jeg er ganske stolt over disse 2 ukene på hva jeg har fått til som et mål! Jeg har faktisk fullført mine mål, noen mer enn målet jeg hadde, og andre ting har jeg fullført slik jeg hadde bestemt det. Og jeg har kun mista en dag der jeg failet, og ikke kom meg ut. 

Så alt i alt er jeg fornøyd, og klar for ny uke med nye utfordringer, og nye ting å lære, og andre ting å ignorere! Så veien til et bedre liv er godt igang med stort smil, etter det jeg har klart å fullføre så langt. *Tommel opp, og en stor klapp på skuldra til meg selv* :D

Juletre tenning

Siden jeg ikke har vært så mye ute denne uken, så fant jeg ut i går at jeg ville på juletretenning i dag. Fant ut, hvorfor ikke prøve det også! Helt alene, uten at noen ba meg med, uten at noen ble med! Så jeg tok steget, og sa i dag også, jamen skal jeg på dette her. Så jeg startet opp bilen, ja, er faktisk hele hele 11 minus ute her, og det er kaldt! kledde på meg uteklær, og gjorde meg klar til avgang til Gol! Juletretenning, til masse folk, masse barn, masse av inntrykk, helt alene! 


Jeg reiste, og kom meg på plass til Gol,  og parkerte bilen min! Kjente at tårene, at ingenting fungerte akkurat helt sånn som jeg hadde tenkt, men samme det. Ignorering, ikke lytte til det. Heller tenke positivt, at dette vil gå bra! 

Jeg gikk ut av bilen, lukka døren og gikk mot der arrangementet var, og stablet meg på plass. Lot smilet mitt bare være falskt, og stolt av at jeg i det hele tatt kom meg så langt, alene! Jeg traff på faktisk svogeren min, og søsteren min, og barna dems. Prata litt med dem, før jeg gikk for meg selv. For dette er den biten av trening jeg må trene på. Og ikke være med noen, være alene. Det var jeg fast bestemt på! Og da må det bli sånn. 

Jeg gikk og tok et bilde av treet, eller egentlig mange, men fikk et greit et, før det skulle tennes, og før julegløggen skulle serveres. Jeg følte at mange glodde rart på meg, men egentlig tror jeg det bare er tankene som tuller det til, for å være helt ærlig! 


juletreet

 

Og jeg svei vel egentlig rundt mine tanker, og tenkte, skal jeg gå, eller skal jeg bli! Jeg må bli, målet mitt er å bli, jeg kan gå når treet er tent, det var alt jeg jobbet med i tankene mine. For å fullføre, for å vite at jeg kan klare det jeg vil, uten at tankene mine skal spolere alt. Alt jeg absolutt tenker på, er faktisk dette. Det sviver og sviver. 

Av en eller merkelig grunn så så jeg at folk hadde gløgg, NAMM, gløgg vil jeg også ha. Så jeg fant litt mer å belønne meg med, og litt mer utfordring. Gå mellom alle folkene. Vel, jeg er ikke kjent for å takle det så fint, så jeg fant ut, hvorfor ikke! La testen begynne. Jeg smøyg meg igjennom folkemengden, og jeg gikk sikksakk for å unngå å bli lagt merke til. Men merkelig med det du, så blir man lagt merke til uansett! Hehe. Men jeg innbilte meg at jeg var usynlig, og ingen kunne se meg, helt til jeg var fremme. Så nervøs og sikker på at jeg var så redd at alle så frykten i øyene mine, så sier jeg til dem som serverer gløgg: Er det bare å forsyne seg? Jeg fikk et høflig svar, at det var det. Så jeg tok et glass og sa takk. Jeg følte at dem så rart på meg, men jeg måtte jo takke, følte at jeg måtte. Selv om jeg ville bare forsvinne, fort som søren. Så jeg gjorde det jeg gjorde for å hente denne gløggen, smøyg meg mellom mennesker i håp om å ikke bli sett! Som om det er sånn det er da. *DAAA`H*, men var eneste tankegangen jeg klarer å ha, når ting nesten låser seg. Da må jeg tenke på at ingen ser meg, ellers låser jeg meg totalt, og kommer ingen vei. 

Etter en liten stund, kom det ambulanse folk, og jeg tenkte, haha, nå er jeg ihvertfall trygg da. Får jeg angst nå, så har jeg ihvertfall helsepersonell i nærheten. Men var ikke meg dem skulle se etter, var faktisk juletretenningen dem skulle se på, bare sånn at det er sagt. Men jeg ble faktisk tryggere med dem nesten rett ved siden av meg. Av en eller annen merkelig grunn. 

Så samla menneskene rundt treet, og jeg fikk pusterom, og kunne se på. Dem spilte opp med masse fine julesanger, og barna og voksne storkoste seg og gikk rundt treet. Var ganske fint og hyggelig å se på, selv om jeg jobbet for livet for å være der bare litt til, bare ørlite til. Etter alle sangene, så tente på dem på juletreet. 

 


Treet i belysning. 

 

Var så vakkert og så brått treet ble tent på, at jeg bare gapte, og lagde en lyd! Hvorfor aner jeg ikke,  men var nok av lettelse av at nå har jeg fullført mitt oppdrag, og jeg har fått belønningen min, og da kan jeg reise hjem! 

 

 

Ja, må ikke glemme dette da. Jeg tok motet til meg og hilste på ei veldig hyggelig dame,  med en svært fin hund. Jeg tok motet til meg og spurte om jeg kunne hilse på hunden, og jamen kom vi i prat! Hun takket også for praten, så jeg tror faktisk jeg klarte meg bra der også :) (dette var før tenningen av treet, og før gløggen)

 

Så nå sitter jeg med tårer i øyene, fordi det var vanskelig, også fordi jeg fullførte det. Jeg klarte det. Men tror det tar litt tid før jeg våger meg på noe sånt igjen. Var litt voldsomt nå kjente jeg. Ble for mye tanker, om for mye jobbing med dette. Så jeg får se om jeg blir med på noe mer i år egentlig alene! 

 

 

 

 

Brist

  • 19.11.2015 kl.15:01 i Blogg

Jeg har dessverre ikke fått jobbet med angsten min nå! På søndag var jeg så heldig å få brist I ribbein bak I ryggen, så har ikke kommet meg noe steder! Det er trist, for var ikke akkurat dette jeg trengte nå kan man si!  Jeg var jo så godt I gang, og jo lenger det tar Før jeg er på bena jo vanskeligere blir det å ta opp igjen den motivasjonen jeg virkelig har bygd meg opp til å få til!

Men jeg får bare tiden til hjelp og ikke stresse nå, men heller begynne på nytt og få nye gledestårer, nye skuffelser og nye jubler! Så får se det positive I dette her istedenfor,  og heller bruke tiden på å tenke igjennom det jeg har fullført og se hva jeg evt. Kan gjøre annerledes :)

Det var alt for nå :) nå blir det nok å slappe av videre slik at jeg blir fort bra igjen 😃

En ristende tur til Kafè i dag :)

Meningen var egentlig bare å hente medesiner i dag, på Ål! Men dem hadde ikke det jeg skulle, heller ikke Gol, så da måtte jeg til Geilo og ha det jeg skulle ha! Var faktisk viktig også, så måtte bare reise hvor jeg måtte reise hen og få tak i det.

Jeg satt meg i bilen og tenkte, hvorfor ikke prøve å reise på kafè da, siden jeg skulle avsted uansett? Jeg grublet, og fant ut, ja, hvorfor ikke eksponere seg litt mer når man først er igang! Så veien til Geilo handlet om å puste, røyke som en skorstein, og svetten rant, og hjertet dundret som om det skulle hoppe ut av brystkassa mi! Men jeg fortsatte turen, og prøvde så godt jeg kunne og ignorere alt sammen. Var vel egentlig lettere sagt enn gjort?

 


Geilo i dag

 

For jeg tenkte også, at step by step er mye bedre enn å haste sånn som jeg av og til føler at jeg gjør, så jeg tenkte step by step.


Step by step!

 

Så jeg tenkte vel egentlig at om jeg gikk et lite skritt på kafeen, så er det målet. Klarer jeg å kjøpe noe, er det bonus! Klarer jeg å drikke opp, eller spise opp det jeg ville ha, så er det bare en større belønning enn jeg kunne tenke meg egentlig.

Jeg gikk først innom apoteket, og surret rundt, og ventet fint på kø! Var folk som pratet til meg også, bare hvilke nummer jeg hadde, så var ikke så big deal. Men det verste var alle disse fremmede som stod nesten oppå meg. Jeg prøvde å tenke på, kan jo være dem heller ikke syntes det er så behagelig å stå sånn, kanskje dem også er på testing selv. Kanskje dem ikke bryr seg om meg i det hele tatt, selv om dem er der? Jeg måtte bare tenke på sånne ting, ellers hadde jeg ikke klart det.

Så endelig min tur, og det var noe tull med noe greier, så dem måtte ringe til Ål og fikse opp, også ordnet det seg. Tok ikke lange tiden, så da kunne jeg gå.

 

Jeg kjente at nervene mine satt virkelig igang. Jeg gikk opp en etasje, prøvde å finne inngangen til kafeen jeg hadde bestemt meg for, at der skulle jeg gå. Jeg fant ingenting, så jeg gikk ut første dør, og gikk på terrassen dems, og bort til inngangen! Tok et par hjertesukk før jeg åpnet døren. Jeg kjente at hendene mine ristet, kroppen ristet, hjerte dundret, jeg er sikker på at alle som evt. var tilstede der hørte hjertet mitt dunket. Tankene mine vare bare et virvar av følelser, skremsler, frykt ikke minst. Men jeg bestemte meg allikevel, jeg skal kjøpe noe, jeg bare må! Har ikke kommet så langt bare for å svikte meg selv. Jeg gikk til kassa, og kjøpte meg en kakao, og gikk å satt meg. Enda masse virvar av tanker, hendene skalv, kroppen full av skrekk, ingenting fungerte kan man si. Men jeg satt meg, og ventet.

 

Hun som jobbet i dag, gikk og serverte meg en kakao, og jeg var egentlig fjern av skrekk, frykt! Kropp som ikke fungerte. Alt jeg ville var å stikke derfra, og ikke bli sett. Bare gå! Men jeg satt der, for jeg nektet, jeg ville ikke gå, jeg ville vise meg selv at dette var ikke farlig. Så jeg drakk vel egentlig kakaoen min fort opp, uten noe form for nytelse, og hendene ristet så jeg trudde hele glasset skulle havne på fanget mitt, og knuse! Men jeg klarte å holde det, jeg klarte å drikke opp. Jeg klarte til og med og nevne at kakoen smakte godt!


Kakaoen, med krem og små marshmallows

 

Jeg gikk og fomla etter bilen min, jeg fant den nesten ikke, men jeg fant den. Og låste opp, satt meg i bilen og skalv, tok meg en røyk, og venta litt før jeg tok turen hjemover til min lille trygge krypinn!

 

Nå som jeg har kommet hjem, og tenkt litt, bare ørlite om dette her, så er jeg faktisk stolt, og imponert over meg selv. Jeg er fryktelig glad for at jeg gjorde det, selv om jeg er totalt ødelagt nå! Jeg skulle egentlig handle på butikken, men tok med bare røyk, var bare det jeg klarte å surre med meg etterpå. Kanskje ikke så rart, når jeg eksponerer meg for så mye på en dag, og klarer og fullføre det?

Jeg fikk jo belønningen min, varm god kakao, på Geilo :)

 

Like Facebook siden mine HER om du ønsker :)

 

 

Failed!

Jeg må si at jeg klarte helt perfekt å faile i dag! Jeg tenkte jeg skulle prøve å ta meg en tur til kafe, men jeg kom aldri så langt. Jeg har totalt blokka meg i dag, og ingenting fungerer. Ikke en eneste liten hjernecelle fungerer i dag!

Så da er jeg vel stuck i mitt hjem, i min leilighet, og med dem fine hundene mine da, og tenker, og grubler.

Sånn som jeg pleier å gjøre. Følte det egentlig litt som et nederlag, men jeg har søren meg ikke energi til noe som helst. SÅ blir bra når ei venninne skal drasse meg ut med hundene mine etterpå.

 

Kan vel egentlig si at jeg har fått totalt blokkering oppi der, og jeg føler at tårene renner mye, og verden i dag er ikke noe bra! Kanskje jeg har presset meg for mye? Kanskje jeg har prøvd for hardt? Jeg aner ikke. Eneste jeg vet er at jeg ikke har orket noe som helst i dag, enn å bare ut en kjapp tur med hundene, og holde meg inne resten.

Sånne dager liker jeg ikke, for jeg føler meg så handicapet, og alle negative tanker bare flosser i vei, også sitter du der, og føler en tomhet, ikke sånn tomhet, men tomheten av å føle seg alene. Totalt alene. Alt du har å gråte på er hundene, der du egentlig trenger en skulder, og bare få ut det man skal få ut. Ærlig talt, så liker ikke jeg å gråte. Derfor unngår jeg alt, for å ikke gråte. Men av og til er det nyttesløst.

Så egentlig, denne dagen var det egentlig like så greit at jeg ikke kom meg ut på noe som helst måte, ikke når ting står sånn til som nå! Jeg føler meg direkte forvirret i dag, om hva jeg vil, hva jeg ønsker. Gjør jeg ting riktig, gjør jeg ting feil! Tenker jeg riktig, tenker jeg feil! For å være ærlig, jeg er totalt forvirret over meg selv, og føler meg totalt ensom i ensomligheten av tanker. Men en ting er sikkert, blir nok en bedre dag i morgen... Håper jeg!

 

Hva er mine mål?

Har sikkert helt glemt å skrive mine mål, med å jobbe med angsten min, jobbe med det jeg sliter med!

Det er helt enkelt og greit fordi får jeg det ned, så blir det ekkelt, og vanskelig, og mer press på å få ting til! Men jeg bestemte meg for å notere ned eksakt mine mål med mine øvelser, og treninger som jeg gjør, for å presse meg selv, for å fortelle alle at kan jeg få det til, så vil alle få det til!

Så mine mål er:

  • Klare å fungere så optimalt som mulig ute blant folk
  • Reise på stevner, og kurs uten å være avhengig av andre mennesker jeg kjenner.
  • Kan klare meg selv, uansett situasjon
  • Kan ut å handle, og gå tur (uten andre mennesker og hundene) om jeg trenger time out fra min hverdag.
  • Bli sterkere slik at jeg kan gjøre det jeg ønsker, og vil
  • Kan reise på turer og besøke venner uten at noe hindrer meg
  • Ikke være avhengig av bil, men at jeg kan ta tog, og slippe å tenke og planlegge så mye. Evt buss (men er ikke noe jeg må få til)
  • Kan planlegge på en annen måte enn det jeg gjør
  • Forenkle livet mitt, og jeg slipper å være avhengig av hundene mine, og andre rundt meg :)

 

Det er mine mål så langt, og min vei til et bedre liv :)

 

Har dere spørsmål, så bare å spørre så svarer jeg så godt jeg kan på alle spørsmål som måtte komme :)

Panting

Jeg fant ut i dag må jeg vel egentlig bare prøve å komme meg igjennom det som var planen i går. Nemlig pante flasker. I går kom jeg ikke lenger enn ved tanken, og det var jo fremskritt bare der. I dag, etter en tur med firbente, så gikk jeg hjem, stabla en søppelsekk med tomme flasker (trudde alle var tomme), og 2 bæreposer med panteflasker. Jeg fant ut at jeg klarer en bærepose, så er jeg fornøyd! Satt meg i bilen, begynte å kjøre, og jo nærmere jeg kom, jo mer snirkla det tårer, angst, huet mitt ville ikke, det syntes det var for mye. Jeg ignorerte det, og fortsatte med å kjøre. Til slutt var jeg fremme, og jeg parkerte bilen nærme inngangen i dag, så nærme som var lovlig. Føler ikke det som et nederlag i dag, men som en beskyttelse. Jeg satt i bilen i evigheter, og plutselig ser jeg det kommer folk med det samme antallet som jeg har i poser, og forter meg ut av bilen og sier lavt til meg selv: Ikke søren, jeg skal ikke stå i kø!

Så jeg forta meg inn, og starta med det letteste. Nemlig en av bæreposene med flasker, og bokser i alle slag omtrent. Putter den inn, etter den andre. Og tårene sniker seg til, og jeg tvinger dem til å bli inne i øyene. Ikke snakk om at jeg skal knekke på det der. Så jeg fortsetter, og merker kroppen svetter, og rister. Nei, dette skal heller ikke stoppe meg. Så jeg fortsetter. Til slutt innser jeg at jeg har plutselig kommet til halve søppelsekken, og begge bæreposene er borte. Så jeg bare fortsetter, og merker at kroppen min ikke likte det her, men jeg fortsetter fordi jeg skal klare det! Jeg bare må klare det. Klarer jeg det ikke, så får ikke jeg kjøpt meg lighter, eller en belønning, så jeg må bare fortsette, så jeg fortsetter. Kroppen min er varm, den rister, jeg begynner å beveger meg, og jeg trykker på knappen, og tripper for å vente på at lappen kommer ut av hullet sitt. Da merker jeg at jeg ikke klarte mer. Men søppelsekken og begge bæreposene ble tømt! Og da var målet oppnådd, var det ikke? Jo, alt var tømt og jeg får en lighter og en belønning for jobben min :)

Så nå sitter jeg med tanken, hvorfor er kroppen og huet så idiotisk? Er jo ikke noe å være redd for, er det vel?

Så nå er jeg stolt, og kry av meg selv, fordi jeg klarte det! Og nå har jeg vondt i huet, og merker at kroppen har godt av å slappe litt av etter noe sånt. Men uansett var det så verdt det, og jeg er enda et skritt til å nå mine mål. Ingen andres sine mål, men mine :D

 

Min belønning ble 3 pakning med kinderegg forresten. Kinderegg er noe jeg er veldig glad i :D



Trykk HER om du vil følge meg videre :)

Skulle bare..

Jeg skulle bare egentlig pante flasker i dag, det er også en mine fine hindringer i hverdager. Jeg liker ikke å stå ved automaten, og putte inn flaske etter flaske. Jeg vet ikke hvorfor, men er en sperre som gjør at jeg ikke får det til.

Jeg skulle jo bare pante flasker i dag, i en automat som ikke kan skade deg, som ikke sier du er dust, som aldri sier at du ikke får det til. Men i dag ble det bare ved tankene, og lengre kom jeg ikke. Æsj, jeg som håpte jeg kunne klare det i dag! Er mye panteflasker jeg har, som jeg burde få pante.

Vel, jeg får faktisk ta en liten innsats i morgen, og prøve igjen og se om jeg får det til. Skal ikke ha noe på butikken, men uansett, er en av mine hindringer jeg må få gjort. Sitter vel her, og lurer på hvorfor jeg ikke fikk det til. Fikk jo til telefonen i går, så hvorfor skulle jeg ikke klare å pante noen flasker?

Hva er det verste som kan skje? Folk som står bak deg, og er lei av å vente? Javel, så synd på dem da. Huff! Følte det som et nederlag, pluss jeg hadde et møte i dag, jeg heller ikke er helt fornøyd med! Forventa noe, men ikke alt.

Egentlig, så føler jeg meg helt alene akkurat i dag, selv med all den støtta jeg har fått, og fortsatt har av kjæresten min, av venner, av enormt mange rundt meg. Har fått så mye støtte at det har rørt meg helt enormt, når jeg valgte å være åpent om dette problemet jeg har, denne angsten som river meg vekk fra det sosiale liv. Det som ødelegger meg, og stenger meg inne. Det som fengsler meg i mitt lille fengsel.

Og i dag failet jeg, og det er ikke lett for meg. Merker at jeg har dårlig humør i dag, og klikker for ingenting. Kanskje jeg har tatt på meg for et altfor stort ansvar, kanskje for mye arbeid? Jeg vet ikke. Men en ting er sikkert, jeg skal ikke gi opp så fort! Jeg skal fortsette og kjempe, og flaskene skal i den automaten, og det skal jeg ordne helt alene, uten at noen er med :)

 

 

Følg gjerne facebook også ved å trykke HER

 

 

Første hindring!

Ja, min første hindring, var å ringe rundt og ordne ting, som jeg gruet meg veldig til! Nemlig å få tilbake min gamle fastlege!

Jeg fant ut i dag, at det må jo bare gjøres, så jeg fant fram telefon nummeret, fant navnet på gamle fastlegen, og ringte til Helfo. Så klønete som jeg er, så sa jeg bare at jeg hadde rett til å få tilbake min fastlege om jeg flyttet tilbake innen 3 år, og det sa dem seg enig i. Rare var at jeg fikk spørsmål om jeg var student, eller ikke. Jeg er jo ikke student, så det var jo enkelt. Oppga opplysninger dem trengte, og plutselig var det fikset.

Og jeg sitter faktisk her, og er stolt av å ringe selv, og ordne opp i det selv, noe som jeg har gruet meg til i 2 mnd. Fikk en liten mestrings følelse av å få det til, og ordne og si ifra om sånt helt av meg selv :D

Ja, jeg har faktisk en rar ting, telefonangst! Og ringe er ikke min sterkeste side.. Men hovedpoenget er at jeg virkelig klarte det, og nå får jeg tilbake min gamle fastlege fra 1. Desember, noe som er supert :D

Jeg har liksom gruet meg i mange måneder for å få dette her til, og bli tatt imot på en så hyggelig måte, så skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg var redd for det. Men jeg klarte det, og jeg er faktisk stolt og kry av meg selv! Så en av mine hindringer løste jeg i dag, men kjenner fortsatt at jeg gruer meg til å ta flere telefoner etterhvert! Er vel en prosess jeg må igjennom, og gjenta til jeg blir trygg på meg selv, og tørre det uten å kvie meg. Men jeg tror jo mer repetering jeg gjør det, jo lettere blir det etterhvert! Så må vel egentlig bare ta mer telefoner til offentlige ting, så tenker jeg at jeg til slutt vil klare å løse det, og bli mye tryggere på det. :)

Men blir nok en lang prosess, og en lang periode, og tar kanskje tid. Men vet dere, jeg har ikke hastverk. Og jeg er stolt av det bitte lille jeg gjør, og får en mestringsfølelse, og jeg får gode følelser, og gleder, som bare vil gjøre meg sterkere. Som jeg skal ta med meg videre i jobben min fremover, med å bli selvstendig, og klare meg alene uten at jeg trenger å være avhengig av andre. Men nå kjenner jeg at jeg har begynt, og dagen i dag, gjorde godt :)

 

My hardest road in life!

Jeg kaller innlegget for My hardest road in life, fordi jeg har tatt en vanskelig beslutning på meg selv. Jeg har flyttet igjen, fordi jeg ikke fungerte der jeg bodde! Jeg har funnet ut at jeg trives ingensteder, fordi jeg ikke er fornøyd med meg selv, det vil si, hvordan jeg er fornøyd med min hverdag i livet!

Jeg har tatt det store skrittet, og sagt at nei, jeg vil ikke lenger være fengslet i mitt eget hode, eller fengslet i mitt eget hjem! Jeg skal begynne med den lengste og mest sannsynligvis den hardeste reisen jeg noensinne har hatt, og det er at jeg selv skal få kontroll på mitt eget liv.

Jeg er lei av å ikke fungere, jeg er lei av å ikke kunne gå tur uten hundene mine, eller uten andre mennesker. Lei av å stresse i butikker fordi jeg ikke takler det, lei av at jeg ikke kan være selvstendig og "tøff" nok til å sitte på en kafè og ta meg en kako, brus, bolle eller hva som helst for å bare være alene, og samtidig sosial. Jeg er lei av å ikke kunne ta et tog, uten at jeg får en sperre som sier at dette er farlig, dette klarer du ikke, dette gjør du ikke.

Min drøm er å kunne gå hvor som helst, når som helst, og gjøre hva jeg vil, når jeg vil, uten å føle meg stengt, uten å føle at hode mitt fengsler meg vekk fra alt. Jeg orker det ikke mer, jeg orker ikke å ha det sånn lenger jeg, jeg har fått nok!

 

Derfor har jeg tatt den beslutningen at jeg skal begynne å jobbe med dette her, mitt mål er å gå hvor jeg vil, når jeg vil, uten å være avhengig av bil, dyr eller andre mennesker. At jeg kan reise dit jeg føler for det, og bli selvstendig ute blant folk. Dette blir en utrolig tøff reise, men samtidig en reise som jeg ser på som veldig positivt. Jeg skal skrive i bloggen om min reise, om hvordan ting går. Jeg skal være ærlig med dere, og meg selv, og være ærlig for resten av verden, at selv om man har en diagnose, og folk forteller deg at du ikke klarer det, at du ikke får til noe (som jeg har hørt mye i min oppvekst, frem til voksen alder), så skal jeg klare dette. Jeg vil skrive om det for å utveksle mine erfaringer, om hvordan dette går med meg, og kanskje det kan være til hjelp for andre. At du er ikke alene, at det er flere som har det samme.

Ingen diagnose, ingen bokstaver, ingenting skal sette en stopper for meg, og jeg vet det blir tøft, og vanskelig, men jeg vet også at ting blir så mye enklere når jeg først får det til, da vet jeg, at jeg kan bo hvor jeg vil, og vet at jeg vil klare meg uansett hva enn jeg velger i livet mitt, hva enn jeg vil gjøre, så får jeg det til, uten å føle at jeg er fengslet, i mitt eget hjem, i mitt eget hode!

Så da blir det en beinhard jobb fremfor meg, og beinhard fremtid. Men en ting er sikkert, ingenting skal stoppe meg! For jeg er lei av det livet jeg har med dette her, jeg vet med meg selv, at ting blir bedre når jeg kan utforske verden alene, og ikke være så innestengt, og føle at det er greit å gå alene, greit å sitte på kafe, greit å gjøre det JEG vil gjøre, uten å drasse med andre, og dyr :)

 

Dette blir en fantastisk fremtid, og en ny reise i livet, som jeg gleder meg til å sette igang med! Og dette skal jeg klare :D

 

 

Følg meg HER om du ønsker å følge meg videre :)

Bjørkepollen

Endelig er jeg hjemme igjen, etter å tatt vaksine! Nemlig mot Bjørk. Jeg er super allergisk mot Bjørkepollen, og gresspollen, og annet pollen. Men det som plager meg mest er bjørk og gress. Jeg tar grazax hver dag, og jeg har et vaksine program for bjørkepollen. 

Lurer på hvordan jeg reagerer i dag, siden jeg fikk ganske mye! Jeg kan nemlig reagerer med å hovne opp, eller bli dårlig i astma, eller totalt utmattet, så er egentlig en stor joker sjanse på hva jeg vil få denne gangen. Men heldigvis er det slik at jeg kan fortsette med vaksinasjonen, så er ikke sånn veldig ille da :) 

 



 

Så da er det egentlig bare en ting å gjøre, og det er å slappe av resten  av dagen, og håper på at reaksjonen ikke blir så ille løpet av kvelden.

 

Har du tatt vaksinasjon? 

Eller har du tenkt på det? 

Har du pollen allergi?

En fantastisk tur

  • 07.09.2015 kl.22:08 i Turer

Hatt en fantastisk tur på fjellet i dag, sammen med ei venninne! Kajsa (storpuddel) fikk endelig lov til å gå med kløv igjen, og hun var så stolt :) 

Skulle egentlig ha kløv på bichonen, men under flytting så er den igjen i Holmestrand, så langt å reise for å hente den! Så da måtte hun klare seg uten kløven. 

 

Noen bilder fra turen i dag 

 

















 

Beklager litt skjeve bilder, men glemte å rette dem opp! Hehe

 

Så har hatt en fin dag på fjellet med en lappis, bichon frisè og ei storpuddel. Var en del vind, og hundene storkoste seg, samt oss eiere. Selv om min sko satt fast i ei liten myr, og jeg ble våt, så var det en fantastisk tur :) 

 

 

Min lille verden

  • 27.08.2015 kl.01:16 i Blogg

Av og til blir jeg gripende tatt av en ensomhet, der ingen forstår meg! Jeg står der forlatt, og følelsen av å være alene. Men jeg er jo ikke alene, men den følelsen jeg sitter med. 

Jeg prøver å akseptere verdenen slik som den er, i alle verdensdeler, til og med hvordan mennesker er.. Jeg prøver å forstå, jeg prøver å lære. Men min hverdag er ingen dans på roser. Må streve etter å fungere, til å snakke rett, til å klare å leve som andre, normale mennesker! Ikke slik som meg. Jeg har brukt så mange år på å prøve å forstå andre rundt meg, at det er av og til så vanskelig, at alt jeg vil er å trekke meg vekk, og leve min verden, slik jeg er kjent med den, slik jeg er vant med. Unngå folk, unngå å gå ut, unngå alt. Men samtidig, så er det sårendes det også.. Ting som ikke kan gjøres..

Av og til er min verden så tung, fordi jeg ikke klarer endringer på under et døgn, jeg trenger lang tid på å endre planer. Dette er en av mine vanskeligste ting. Jeg vil så gjerne klare det, men det kommer et stort nederlag for meg hver gang, fordi jeg ikke klarer det. Kanskje jeg er kontroll frik? Jeg vet ikke, eneste jeg vet er at min verden er så komplisert, at jeg er så glad for andre som holder ut med meg. Jeg er veldig imponert. 

Det skal sant sies, at når det skjer for mye negativiteter på kort tid, sånn nesten hver dag, det bryter  meg fortere ned enn et fossefall! Akkurat nå, har det skjedd så mye negativiteter at jeg føler at alt er bare min skyld, at jeg ødelegger alt som er rundt meg, at jeg bryter ned andre. Det er en følelse av å sitte i et mørkt rom, og ødelegge for seg selv. Jeg sitter med den følelsen av udugelighet, av å ikke få til noe. Vondt, veldig vondt. Men det er min verden. 

 

Det å snakke med folk, kan være vanskelig! Av og til skjønner jeg ikke hva folk sier, jeg tør som oftest ikke å spørre hva dem mener. Jeg svarer i vilten sky, og håper på at jeg treffer riktig. Stort sett så bommer jeg totalt, ikke fordi jeg ville det, men fordi jeg ikke har forstått. Ja, jeg kan få meltdown når jeg ikke skjønner ting. Dette er et mareritt for deg, for meg, og for alle rundt. Dette er ikke noe jeg har kontroll på, hysjer man på meg, så blir det verre! Før du spør, ja, det er ille slitsomt for meg som for deg.. Jeg prøver så godt jeg kan!

 

Ja, jeg prøver å innrette meg deres verden, men hva å innrette dere litt i min verden? Opplever som oftest at folk ikke gidder å ha noe med meg å gjøre, eller å kritisere meg, noe jeg er sår over, noe jeg prøver å håndtere. Hva med å akseptere meg for den jeg er? Hva med å prøve å forstå meg, slik som jeg prøver med dere? 

Jeg er heldig på mange måter, jeg har en samboer som forstår meg, og aksepterer meg for den jeg er, og prøver å forstå meg! Jeg forlanger det ikke, jeg ber han ikke om å gjøre det, men han gjør det. Det setter jeg på mange måter et spørsmålstegn på, fordi jeg vet jeg kan være så å si et uvær å ha med å gjøre, ikke fordi jeg ønsker det, men fordi det blir sånn! Jeg prøver også å forstå meg på han, og forstå meg på ting den veien. Det er ikke alltid lett, men jeg prøver.

Samma med andre personer.. Jeg gjør mitt beste å forstå, og å lære meg ting. Men mange ganger får jeg kritikk på mine plagsomme ting. Av og til litt for mye, som går litt over streken. Spesielt når ting er vanskelig. Det må andre mennesker akseptere! Ja, jeg har faktisk Asperger, og jeg er faktisk stolt av bokstavene mine. Selv om jeg av og til hater det! Jeg hater det så intenst av og til, fordi det ødelegger meg og andre rundt meg så ofte, at jeg mange ganger tenker på å bare være meg, bare trekke meg unna, og være alene. Av og til er det det enkleste, men vet dere hva? Det er 1 ting i livet jeg ikke kan gjøre! Da mister jeg alle dem jeg bryr meg mest om i livet, og det hadde jeg ikke taklet!  Det hadde ikke gått bra i det hele tatt. 

 

Butikken kan av og til være et mareritt. Mange spør mange dumme spørsmål, som egentlig er overraskende nok logiske på mange måter. Å treffe folk på butikken, er vanskelig til tider. Plutselig treffer man på folk, og folk vil snakke. Men er ikke hver dag jeg vil snakke med folk rundt meg. Kanskje fordi jeg er sliten av å fokusere på å forstå? 

 

Er mye hindringer å ha asperger, veldig mange! Vi skjønner ikke alltid humor, mimikk, eller hva folk sier. Vi har våre rutiner, og mange av oss jobber rumpen av oss for å overleve en dag til en annen. For tenk om noe negativt skjer? eller noe altfor positivt? Eller situasjoner som er stressende, og pressende f.eks? Hvordan skal man reagere? Hvordan skal man håndtere enhver ny situasjon man aldri har vært borti før? Mye er vanskelig, andre ting er lettere. Slik som hundene for meg er lette, og fiskene mine. Det er noe jeg kan forholde meg til, uten at jeg slipper å tenke på hva jeg sier, uten å tenke på hva dem mener. Dem kan man prate med alt om, og dem vet man at man har uansett hvor dum eller idiotisk en kan være. 

 

Hver dag er en utfordring, hver dag er en kamp, hverdag skjer det alltid en ny situasjon som er vanskelig å forstå seg på. Min hverdag er sånn! Min hverdag består av nye utfordringer, nye ting å lære, og enda en ny situasjon som en aldri har opplevd før. Så jeg sier bare hverdagen kan være hyggelig fra når man står opp, og kjempe vanskelig å vondt sekundet etter. Min hverdag består av usikkerhet! 

 

Takk for at du vil lese innlegget, og håper kanskje dere kan forstå litt mer av vår verden, MIN verden. 

 

 

Atlantiske Slamkrypere

Da har jeg endelig fått atlantiske slamkrypere, som jeg har lengta så lenge etter! Disse kom meg til i sommer, fra ei god venninne, som ønsket å selge dem :)

 





 

Dette er Atlantiske slamkrypere. Jeg har 4 av dem, 3 store, og en bitte liten en! Kan jo fortelle litt om dem, av det jeg kan om dem ihvertfall..

Dem eter kjøtt som røde, hvite og sorte mygglarver, krill, kalkunhjerte, oksehjerte, og alt du kan finne av kjøtt omtrent. Glad i levende som sirisser, meitemark kan du også fore dem med, og andre levende som er godt.

Dem skal ha en landdel, og en vanndel. Vanndelen består av brakkvann, altså blanding av salt og ferskvann. Kan også bruke salt som er regnet til saltvannsakvarier, noe jeg bruker for å lage brakkvann. Disse skal ha fuktighet i lufta, og liker gjemmeplasser, og grave og romstere. For å få opp fuktigheten, er det en fordel med dekkglass! Ikke en fordel, men et must å ha dekkglass. Etter min erfaring så liker dem å romstere, og styre på, og leve slik dem ønsker. Litt lurt og lage en ekstra hule, om en har flere sammen. Jeg har 3 stk, og har derfor 4-5 gjemmeplasser, hvor dem kan gjemme seg om dem ønsker :)

Ellers er dem utrolig grisete når dem spiser, og dem skal også ha 100% vannbytte hver uke. Det vil si at alt vann skal ut, og så å fylle på nytt vann. Vannstanden skal ikke være så høg, men slik at dem kan nesten svømme litt. Det er noe dem trives med :) Jeg har også veldig veldig finkorna sand, slik at dem kan grave og romstere litt slik dem selv vil :)

 

Ellers er dette en fantastisk amfibie fisk, som er utrolig artig å se på, og lære mer av, og studere i det daglige. En av mine spiser i hånden min, og vil bli klappet :) Mine slamkrypere (3 av dem), bor i et 346 liter, og minien som er bitte liten, bor i en 130 liter! Ellers vil dem store ta den lille, noe som ikke er bra :)

 

Så hva syntes dere om disse fantastiske spesielle fiskene?

Har dere hørt om disse før?

Les mer i arkivet » April 2016 » Mars 2016 » Februar 2016
sylviasitt

sylviasitt

30, Ål

Jeg skriver om livet med ADHD, Asperger syndrom, Angst, og div. andre ting. Jeg skriver også div. andre ting som faller meg inn, Mail: audigirl85@live.com

bloglovin Norske blogger
ToppBlogg - toppliste for bloggere

Lenker

hits